Alt var ikke bedre før

Det er nå 32 år siden Odvar Nordli lovstridig administrerte det sakskomplekset som den gang ble kalt «Rådmannssaken i Trysil». Han satte ned et utvalg på fire menn som på hans vegne, qua fylkesmann i Hedmark, etter oppdrag fra Trysil formannskap, skulle «vurdere» anklager mot rådmann Gran om korrupsjon og alvorlige brudd på forvaltningsloven og egen instruks. Dette lot seg gjøre fordi to departementer ikke bare lot det skje, men aktivt deltok i eskalerende dekkaksjoner for å skjule det som hadde skjedd.

På det tidspunkt hadde Nordli, i samarbeid med ordfører Nyberg, innskrenket området for gransking for å utelukke saker hvor de selv var involvert. Godt begrunnede anklager om inhabilitet ble deretter parert ved at fylkesmannen selv spurte sine foresatte om han kunne bli inhabil fordi han kjente ordførere og rådmenn etter et langt liv i offentlig tjeneste i eget fylke. Et enklere spørsmål har aldri et norsk departement fått til behandling, tatt i betraktning at fylkesmannsembetet tradisjonelt har vært benyttet som retrettstillinger for tidligere toppolitikere.

To ukers behandling av spørsmålet i to departementer endte med et halvannet siders svarbrev hvor to linjer, trukket ut av sin sammenheng, ga fylkesmannen grunnlag for å hevde at han hadde fått medhold og var habil. En ung jurist i 60 % stilling hadde med dette fått utføre sin første ordinære saksbehandlingsoppgave i departementet, baser på ett enkelt faktum, nedtegnet av ekspedisjonssjefen på et ark papir: Fylkesmannen hadde én gang hvert år drukket en kopp kaffe sammen med en annen mann.

Et mer kinkig spørsmål gjaldt det juridiske grunnlaget for ad hoc-utvalgets arbeid. Dreide det seg kun om kontroll av kommunen i henhold til fylkesmannens instruks, eller var det en ekstraordinær granskingssituasjon som ble regulert av et eget rundskriv fra Justisdepartementet? Fylkesmannen mente det ene og departementet det andre. Men departementet brukte så lang tid på å gå rundt den varme grøten før de kom til en slags konklusjon, at fylkesmannen rakk å stille sine foresatte overfor en fullbyrdet kjensgjerning. Han skiftet ut assisterende fylkesmann som leder av utvalget, med en sorenskriver som han allerede hadde i sin tjeneste. Han satte strek over en underdirektør i det departementet han tidligere hadde bestyrt, og som han allerede hadde fått ja fra – for departementet sa nå nei – og ga de tre gjenværende, derav to tidligere rådmenn i hedmarkskommuner, marsjordre.

Utvalgets frist for å levere rapport ble skjøvet ut flere ganger og til slutt fastsatt til 01.07.1991. Østlendingen intervjuet utvalgslederen halvannen uke før fristen gikk ut. Han uttalte da at de mente å ha god oversikt over det de var bedt om å granske – «men det skal holde hardt om vi klarer å legge fram rapporten før sommerferien». Så ble utvalget likevel, med to dagers varsel, innkalt til avsluttende møte på fylkesmannens kontor lørdag 29. juni. Nordli avbrøt sin ferie på hytta i Trysil for å være til stede.

Jeg har tillatt meg å trekke den slutning at den raske avslutningen av utvalgets arbeid skyldtes et brev jeg skrev til fylkesmann Nordli den 25. juni. Den 19. juni hadde jeg hatt mitt siste og avsluttende møte med utvalget i egenskap av varsler. Her gikk vi grundig gjennom to av de sakene som jeg hadde varslet om og som lå utenfor det mandat utvalget hadde fått av Nordli. Men dermed hadde en tidligere problemstilling fått fornyet aktualitet. Den tok jeg opp i mitt brev av 25. juni – med gjenpart til lederen av utvalget – i form av to spørsmål:

1. Inngår Trysil kommunes behandling av klagesaken vedrørende kommunevalget i 1987 i de saker som granskingsutvalget har til behandling?
2. Anser fylkesmannen at hans befatning med denne saken ikke har betydning for vurderingen av hans habilitet i forhold til rådmannssaken i Trysil?

Offentliggjøringen av ad hoc-utvalgets rapport skjedde ved at avisen Østlendingen den 1. juli hadde den som førstesideoppslag. Saken ble presentert som en renvasking av rådmann Gran for de alvorligste beskyldningene som var rettet mot ham. Ut over dagen ble saken, med Østlendingen som kilde, fulgt opp i alle nyhetssendinger fra NRK-Hedmark. Hamar Arbeiderblad var i bakleksa, men kom desto sterkere igjen dagen etter med en lederartikkel under overskriften «Sett sluttstrek for Gran-saken», med avvekslende hyllest til rådmann og ordfører for «initiativ, kreativitet og tiltakslyst» og tilsvarende utskjelling av KrF-politikeren Olav Teppen som hadde reist saken i kommunestyret. Bjørn Skåret ble ikke nevnt.

23. august 1991 satte Trysil kommunestyre et slags punktum for saken med to vedtak: Ett som ble oppfattet som en tilslutning til konklusjonene i rapporten og ett som med henvisning til rapporten rettet «skarp kritikk og en alvorlig advarsel til rådmannen». Rådmann Gran forholdt seg til utvalget, pekte nese til kommunestyret og ble sittende.

I 2008 ga jeg ut boka GRANSKINGEN – Forsinket rapport fra en varsler. Her tok jeg opp saken til behandling i hele sin bredde, basert på alt som fantes om den i Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), fylkesmannens arkiv og Trysil kommunes arkiver. Det ga grunnlag for å føye til forfalsking av valgprotokoll, manipulering av formannskapet med egenproduserte saksdokumenter og grov korrupsjon til de saker som kommuneledelsen i Trysil hadde gjort seg skyldig i. Med god støtte av daværende fylkesmann og hans personale fikk jeg tilgang til dokumenter som tidligere hadde vært ukjente for alle. De ga grunnlag for å fastslå følgende:

1. Mitt brev av 25. juni 1991, som trolig må ha nådd adressatene den 27. juni, ble først journalført på fylkesmannens kontor den 1. juli og aldri besvart. Uansett hvilket svar som eventuelt skulle ha blitt gitt på de to spørsmålene som der ble stilt, ville hele grunnlaget for fylkesmannens arbeid med saken da ha brutt sammen.
2. Alle skriftlige forklaringer, inklusive Martin Grans, som utvalget hadde innhentet som grunnlag for sitt arbeid, ble i 1997 fjernet fra det klausulerte arkivet som utvalget hadde overlevert fylkesmannen etter avsluttet arbeid.
3. På det tidspunktet ble embetet bestyrt av en konstituert fylkesmann som i 1991 var såkalt «prosjektleder» i AAD og hadde fått oversendt saken med habilitetsvurdering av fylkesmann Nordli fra Kommunaldepartementet, som rette vedkommende. Han hadde også deltatt i behandlingen av Olav Teppens klage over departementets vedtak i klagesaken. På toppen av en bratt karrierestige havnet han til slutt som leder av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og har aldri behøvd å svare på spørsmål om Fylkesmannens arkiv.
4. Den 25. juni gikk det også ut et brev fra AAD. Det var adressert til Olav Teppen med svar på hans siste klage over behandlingen av Nordlis habilitet. Denne gangen fikk verken fylkesmannen, utvalget eller Trysil formannskap gjenpart av budskapet. Det gikk ut på at spørsmålet om fylkesmannens habilitet var irrelevant ettersom han, etter å ha endret sammensetningen av utvalget, ikke lenger deltok i utvalgets arbeid.
5. På utvalgets siste møte, den 29. juni 1991, på fylkesmannens kontor, ble medlemmene takket av Odvar Nordli personlig med hver sin krystallvase med fylkesmannsemblemet inngravert – lykkelig uvitende om hva som stod å lese i departementets brev til Teppen.

Min fireårige kamp etter bokutgivelsen i 2008 for å få rådmannssaken gjenopptatt og utvalgets rapport kjent død og maktesløs, endte med at Trysil formannskap sluttet seg til den nye rådmannens innstilling:

«Formannskapet retter ikke en henvendelse til Forsynings- og administrasjonsdepartementet via Fylkesmannen i Hedmark med henblikk på å få rapporten kjent død og maktesløs. Formannskapet viser til at saken er over 20 år gammel, og at det ikke finnes lovregler som gjør det mulig å overprøve utvalgets konklusjoner (uthevet her) og anser saken som avsluttet.» En minneverdig formulering.

Feige folk trenger lovregler for å gjøre noe. Kong Harald trengte ikke det da han på sin bestefars fødselsdag den 3. august 1992, nesten 30 år etter at Finnmark ble befridd av russerne, beklaget den måten norske myndigheter hadde behandlet partisanene i Pasvik på etter krigen. Han gjorde bare det han mente var rett. Om kanskje noe ukonstitusjonelt. Etterpå var alle enige om at det var på høy tid.

Trysil den 23. september 2023

Bjørn Skåret

(Revidert utgave av notat, sendt tre lokalaviser den 12.04.2021, ikke offentliggjort)