DEN EGENTLIGE HISTORIA OM MOBILISERINGA 9. APRIL 1940

Dette er en kopi av forsida til det trykte mobiliseringsreglementet som– med visse forbehold - var gjeldende den 9. april 1940: Her står det: «Fastsatt ved Kgl.res. av 24. juli 1935».

Det var fire måneder etter at regjeringa Nygaardsvold hadde tiltrådt.

For tre år sia gjorde jeg den oppdagelsen at det ikke har vært noe kongelig statsråd den 24. juli 1935. Det ble ikke fremmet noen kongelig resolusjon om nytt mobiliseringsreglement i 1935. I denne boka har jeg dokumentert at reglementet var et hemmelig, militært dokument som ble utarbeidet i Generalstabens mobiliseringsavdeling vårhalvåret 1935 og godkjent av Kommanderende General. Punktum.

Jeg har ingen formell forskerkompetanse å vise til, men har i stor grad benyttet meg av forskningsresultater som andre har brakt fram. Det er særlig én forsker som jeg står i gjeld til: Lars Borgersrud.

Jeg har lenge hatt problemer med å akseptere den framstillinga Undersøkelseskommisjonen av 1945 har gitt av de sentrale begivenheter den 9. april. Det gjelder bl.a. spørsmålet om hvorfor det ble beordret stille mobilisering, som jeg skal ta for meg her.     

Ti av elleve regjeringsmedlemmer forklarte for kommisjonen at de hadde vedtatt å kalle inn all tilgjengelig krigsmakt så raskt som mulig. Altså alminnelig mobilisering. Men den ordren som forsvarsminister Ljungberg ga til de militære sjefene, begrenset seg til innkalling av de fire feltbrigadene i Sør-Norge. Det var en fatal ordre. Hvorfor?

Det var en fatal ordre fordi den ikke dreide seg om krigsmobilisering. Innkalling av fire brigader faller inn under det som reglementet kategoriserer som delvis mobilisering, som bare var aktuelt i forbindelse med nøytralitetsvakt eller øvelse. Innkalling skulle skje i form av brev i posten til hver enkelt soldat og med frammøte om tre dager. Offentliggjøring i form av plakater og radiomelding med videre var forbudt.

Ja, hemmeligholdet var så viktig at innkallinga skulle sendes i nøytrale konvolutter med vanlige frimerker for ikke å røpe at det var en militær sending. Altså «stille mobilisering». Hvorfor?

De avdelingene som var øremerket for nøytralitetsvakt, hadde også en annen funksjon, med en ikke helt uproblematisk konstitusjonell side. De kunne ble innkalt som ordensvern for å hjelpe politiet ved indre uro. Ordensvernet hadde sin rot i arbeidskonfliktene på 20- og 30-tallet og var strengt hemmelig – også for de politiske myndigheter. Dette hemmeligholdet fulgte med som nissen på lasset da ordensvernet tilsynelatende ble nedlagt i 1938, men egentlig ble slått sammen med nøytralitetsvernet. Det fikk utilsiktede følger den 9. april.

Undersøkelseskommisjonen skrev i sin innstilling: «Det er ikke sannsynlig at Regjeringen har besluttet å gå til alminnelig mobilisering». Et annet sted heter det: «Før Kommisjonen går over til å behandle den beslutning som ble fattet, må det nevnes at mobiliseringsreglene er fastsatt ved kgl.res. av 24. juli 1935»

Jeg akter i det følgende å påvise at Kommisjonen her var på ville veier. Med de følger det fikk..

Kommisjonen ga ikke bare regjeringa Nygaardsvold ansvaret for at det ble gitt ordre om delvis og stille mobilisering som svar på det tyske angrepet. Kommisjonen gikk et skritt videre. Den ga også regjeringa ansvaret for innholdet i det gjeldende reglementet – og for deretter å ha glemt det hele.

Men vel så viktig: To generasjoner norske krigshistorikere har heller ikke funnet grunn til å stille spørsmål ved Kommisjonens framstilling på dette punkt. Den forklaringa som Kommi-sjonen kom fram til – og som de fleste krigshistorikerne har sluttet seg til – det var altså at regjeringa ikke visste hva den gjorde. Stort verre kan det vel ikke bli.  

Nestoren blant våre krigshistorikere, Ole Kristian Grimnes, sier det slik i boka Veien inn i krigen, fra 1986:

«UKs redegjørelse må betraktes som uttømmende og definitiv når det gjelder hva Regjeringen vedtok og mente at den vedtok om mobiliseringen i morgentimene 9. april».

Uttømmende og definitiv. Det er sterke ord, spesielt innafor et fagfelt hvor framstillinger og fortolkninger med god grunn bør betraktes som midlertidige.

Sjølve brennpunktet for å forstå hvorfor det ble gitt en ordre som innebar stille mobilisering, er den telefonsamtalen som fant sted mellom forsvarsministeren og Kommanderende General mellom klokka halv tre og tre om morgenen. Den har kommisjonen vist påfallende lita interesse for å problematisere. Av i alt 98 skriftlige spørsmål som ble forelagt Ljungberg og Laake før de møtte til avhør, er det ikke et eneste som berører den telefonsamtalen hvor mobiliseringsordren ble overbrakt. Ikke ett!                                                                                                   Kommisjonen har nøyd seg med å referere den versjonen som generalen har gitt.

Laake skriver at det lyktes for ham å komme i kontakt med forsvarsministeren per telefon mellom kl. halv tre og tre. Her gjentok et forslag som han og generalstabssjef Hatledal hadde  lagt fram for forsvarsministeren dagen før om å innkalle de fire brigadene i Sør-Norge. Nå ba Ljungberg generalen om å vente i telefonen, heter det, slik at forslaget kunne legges fram for regjeringa. Etter en kort stund kom Ljungberg tilbake, forteller Laake, og ga beskjed om at forslaget var «approbert».

Ljungberg brakte sjøl telefonsamtalen på bane i første avhør uten å ha blitt spurt. Han gikk ikke inn på innholdet i samtalen ut over å fortelle Kommisjonen at han hadde overbrakt den mobiliseringsordren som regjeringa nettopp hadde vedtatt. Vi vet at på dette tidspunktet satt Kommisjonen inne med Laakes oppsiktsvekkende versjon i skriftlig form. Men Ljungberg -eller senere hans regjeringskolleger - fikk ikke et eneste spørsmål om hva som hadde foregått.

Det er ingen tvil om at dette er den samme telefonsamtalen som Laake viser til. Så hva skjedde da med meldinga som Ljungberg skulle overbringe?

Den ser ut til å ha gått opp i røk. Og Kommisjonen gjør ikke noe forsøk på oppklaring. Det ligner svært på det satiriske utsagnet, at en skal ikke sjekke i hjel ei god historie.     

Det er ikke så godt kjent, men general Laake var motstander av alminnelig mobilisering den 9. april. Og hadde sine gode grunner – som han bare delvis har gjort rede for. Noe av dette må han ha lagt fram for Ljungberg under telefonsamtalen. Og den mest nærliggende forklaringa på det som skjer, er at Ljungberg har latt seg snu. Han har omplassert sin lojalitet.

Jeg ser for meg at Ljungberg har gått tilbake til regjeringa og presentert forslaget fra general Laake som en presiseringav regjeringsvedtaket om å kalle inn all tilgjengelig krigsmakt, trolig i form av en orientering om hva dette i praksis innebar. Brigadene må ha blitt nevnt. Det har hans regjeringskolleger bare kunnet ta til underretning.

Og de har ingen kjennskap til et hemmelig militært dokument, kalt mobiliseringsreglementet, som sondrer mellom alminnelig og delvis mobilisering. Og hvilke konsekvenser det har.

Hvorfor ville ikke Laake ha alminnelig mobilisering? Rent generelt kunne det skyldes hensynet til nøytralitetspolitikken og faren for å havne på «feil side». Men i den aktuelle situasjon skyldtes det nok mer andre ting, blant annet erkjennelsen av at hundrevis av unge menn straks ville strømme til sine mobiliseringsplasser i Østfold, hvor både Laake sjøl og Ljungberg hadde gjort tjeneste og kjente forholdene.
Her ville soldatene få utlevert ubrukelige våpen, fordi vitale deler av dem var fjernet som ledd i den hemmelige, organiseringa mot indre opprør og nå lå plassert for seg på hemmelig sted. På Oscarsborg. Hvor de for øyeblikket hadde andre ting å tenke på.

Nå var det én som hadde bitt seg merke i Ljungbergs tilbakemelding under telefonsamtalen med Laake – Halvdan Koht. Det er bakgrunnen for at han i sin redegjørelse for Stortinget på Hamar senere på dagen, kunne melde at regjeringa hadde «vedtatt full mobilisering i første, andre, tredje og fjerde brigade». Det ga Kommisjonen muligheten til å legge den avgjørende biten på plass i sin egen fortelling om mobiliseringsvedtaket.
Etter å ha vridd litt på Kohts uttalelse og sitert ham slik at brigadene var mobilisert.

Da Koht protesterte mot sitatfusket og sa at han, på grunn av manglende kjennskap til militær terminologi, hadde benyttet betegnelsen brigade om de distrikter det var mobilisert i, fikk han til svar at det gjorde saken enda uklarere. Deretter fulgte Kommisjonen opp sin egen idioti-sering av den tidligere utenriksministeren med et resonnement som endte opp med den konklusjon at regjeringa virkelig hadde innkalt brigadene.

Underforstått: Koht kjente ikke mobiliseringsreglementet! Og det hadde de jo rett i. For det skulle han ikke. For det var hemmelig.

På regjeringskonferansen om kvelden den 8. april, under drøftingene av meldingene om tyske krigsskip på vei gjennom Kattegat, spurte Nygaardsvold Ljungberg om hva han ville foreslå.  

Ljungberg kom da opp med det forslaget som Hatledal og Laake hadde lagt fram for ham om morgenen. Men da han forklarte at innkalling av brigadene ville ta tre dager, sa regjeringa nei. Det tok for lang tid. Så ble det vedtatt å kalle inn to bataljoner i Østfold i stedet.

Noen få timer senere får regjeringa i samlet møte bekreftet at de fremmede krigsskipene som trenger seg inn, er tyske. Dermed er en forbi det stadium at vern av nøytraliteten er noe tema. Men skal vi tro Kommisjonen, har denne dramatiske endringen av situasjonen ført til at gårsdagens forslag om innkalling av brigadene nå plutselig framstår som mer spiselig. Og så vedtar regjeringa det!?

Det forekommer meg at her må det være noe vesentlig i veien med resonnementet. Jeg foreslår at vi, med et uttrykk fra orienteringssporten, kaller det manglende krysspeiling.

Jeg har nå i tre år forgjeves forsøkt å få norske historikere til å svare på hva det innebærer at det i tiår på tiår på tiår feilaktig – feilaktig! – er lagt til grunn at det mobiliseringsreglementet som gjaldt den 9. april 1940, var fastsatt av regjeringa Nygaardsvold ved kongelig resolusjon. Jeg mener at panegyrikken over Undersøkelseskommisjonens grundighet og objektivitet nå bør erstattes med et seriøst og bredt anlagt forskningsprosjekt – om Undersøkelseskommi-sjonen av 1945.

Det er på høy tid.