DET VÅRES

Jeg vil med dette forsøke å formidle til dem det måtte angå at jeg i god tid før 9. april i år skrev en kronikk som dokumenterer at en hovedpilar i den offisielle historien om det som hendte på den nevnte datoen for 82 år siden, er pill råtten. Kronikken dreier seg om årsaken til at det i 1940 ble gitt ordre om stille mobilisering med forbud mot offentliggjøring. Innkallingen skulle skje med brev til soldatene på et tidspunkt da fienden allerede stod i landet.

Nå er jeg klar over at interessen for hva som faktisk skjedde den 9. april 1940, ikke er så stor blant dagens nordmenn, selv om underholdningsverdien ved spillefilmer som «Kongens NEI» og «Atlantic Crossing» kan tyde på noe annet. Men ett problem bør være aktuelt: Hvordan har det vært mulig å mene at en kommisjon for 80 år siden avsa den endelige dom om hva som skjedde? Og hvordan har det vært mulig for tre generasjoner av historikere å unngå å oppdage at det sentrale dokumentet i forbindelse med mobiliseringen, nemlig mobiliseringsreglementet, var et falsum? Som det framgår av forsida til det trykte reglementet, skal det ha blitt fastsatt ved Kgl. res den 24. juli 1935, dvs. fire måneder etter at arbeiderregjeringen under Johan Nygaardsvold hadde tiltrådt. Det trengtes jo ikke mer enn å slå opp i den aktuelle statsrådsprotokollen for å fastslå at det ikke fant sted noe statsråd på denne datoen. Og hvis en i tillegg tok seg bryet med å slå opp i den offisielle skriftserien «Lovtidende» for 1935, ville en ha sett at den kongelige resolusjon om nytt mobiliseringsreglement glimret med sitt fravær.

Og hvordan kan dagens norske medieredaktører finne det fullstendig uinteressant, det som deres forgjengere for 30 år siden ville ha hatt som toppoppslag i dagevis?

I kronikken «Slitesterke myter om 9. april» viste jeg til at det er halvannet år siden myten om den kongelige resolusjon av 24. juli ble avslørt. Johan Nygaardsvold og Halvdan Koht krevde i 1948, da Stortinget behandlet Undersøkelseskommisjonens innstilling, å bli stilt for riksrett for å få belyst påstander om landssvik og offentlig framsatte krav om dødsstraff, men nådde ikke fram. De som den gang sørget for det, er for lengst borte og skal få være i fred for meg. Men dagens norske redaktører, som formidler satire og moralsk forargelse over dagens «fake news» i sitt eget ekkokammer, skal ikke slippe så lett unna. Jeg sendte min artikkel til de to lokalavisene som jeg abonnerer på og bad dem ta den inn på kronikkplass, og sendte samtidig kopi til følgende: Aftenposten, Dagsavisen, Nationen, Klassekampen, Vårt Land, Hamar Arbeiderblad,  Morgenbladet, Dag og Tid, NRK Ytring og TV2. Alle disse har tidligere fått tilsendt anmeldereksemplar av boka «Hvilket nummer ringte Ljungberg?» uten at det har ført til noe som helst. Men det finnes lyspunkt.

Monika Søberg i Lokalavisa Trysil/Engerdal trykte kronikken den 7.april og har fulgt opp saken på nettutgaven. Redaktøren i Østlendingen lovte meg å lese den, og det gjør han kanskje fremdeles.

Jeg vurderer nå å sende et brev til Stiftelsen Fritt Ord og foreslå redaktør Søberg som kandidat til organisasjonens honnørpris. Med fare for å være kjønnsdiskriminerende, vil jeg tillate meg å kalle henne et «ekte mannfolk» og hennes avis en råk i den islagte vika av innsjøen «Norsk ytringsfrihet» hvor vinden «Hensiktsmessighet» ennå blåser.

Bjørn Skåret