Krysspeiling
Kart og kompass er nyttige hjelpemidler for å finne fram i ukjent terreng. Men det er en forutsetning at en vet hvor en befinner seg. Er du usikker, men har utsyn til et par sikre punkter (f.eks. fjelltopper), kan du foreta to peilinger og avmerke peilelinjene på kartet. Der linjene krysser hverandre, står du. Og så kan du trygt legge opp kursen videre.
Så har problemer likevel forekommet. Dersom du foretar en krysspeiling mot A og B og krysset på kartet befinner seg i en sjø, mens du selv vitterlig står på tørt land, er det kartet som er feil. Enten er A eller B eller begge feilplassert. Og kartverket får en jobb å gjøre.
Også i historiefaget kan det være nyttig med krysspeiling – ikke minst av den siste sorten – forutsatt at kartverket erkjenner problemet og ikke lar seg styre av prestisje.
I historien om mobiliseringen den 9. april 1940 har mobiliseringsreglementet vært et fast punkt. Det er et dokument på noen og førti sider som beskriver hvordan mobilisering skal foregå. På forsiden står det at reglementet er fastsatt ved Kgl. res. av 24. juli 1935. Sterkere autorisering kan ikke et norsk dokument få. Og klarere kan ikke ansvaret for innholdet bli: Det lå hos regjeringen med Kongen som garantist. Og regjeringen var den samme i 1935 som i 1940.
Den 9. april 1940 gikk det ut mobiliseringsordre fra Regjeringen Nygaardsvold til ledelsen for Hæren. Ordren ble gitt muntlig og gikk ifølge ni av ti regjeringsmedlemmer ut på full mobilisering av all tilgjengelig krigsmakt så raskt som mulig. Men den ordren som forsvarsministeren ga, ansikt til ansikt med generalstabssjefen, gikk vitnefast ut på en delvis og stille mobilisering med frammøte om tre dager. I ettertid har det vært nesten enstemmig enighet om at en slik ordre, på et tidspunkt da fienden allerede stod i landet, var meningsløs.
Den kommisjonen som ble nedsatt etter krigen for å undersøke hvordan myndighetene hadde skjøttet sitt ansvar, behandlet også mobiliseringsspørsmålet og kom fram til at Regjeringen trodde den hadde vedtatt alminnelig mobilisering, men pga manglende kjennskap til reglementet hadde den i stedet vedtatt delvis og stille mobilisering. Dette er et synspunkt som ledende norske historikere har godtatt og lagt til grunn for sine framstillinger av historien om den 9. april.
I august i år, under et besøk i Riksarkivet for å sjekke et par løse tråder i et bokmanus om den stille mobiliseringen i 1940, kom jeg uforvarende over at en avmerket fjelltopp bare var en liten knaus og i tillegg var helt uforståelig feilplassert.
Det hadde ikke blitt behandlet noen kongelig resolusjon om nytt mobiliseringsreglement i juli 1935. Et midlertidig reglement, angivelig fastsatt av Kommanderende General i 1934, hadde i vårhalvåret 1935 blitt revidert i Generalstabens mobiliseringsavdeling og blitt påført følgende tekst på forsiden: «Fastsatt ved Kgl. res. av 1935». Underveis til trykkeriet via Forsvarsdepartementet var denne teksten endret til: «Fastsatt ved Kgl. res. av 24. juli 1935».
En gjennomgang av statsrådsprotokollene og Lovtidende for 1935 viser at noen slik resolusjon aldri har blitt fremmet eller sanksjonert. Det betyr at Regjeringen Nygaardsvold aldri har blitt forelagt mobiliseringsreglementet. De har aldri gitt sin tilslutning til den ordning at vi skulle ha to vidt forskjellige mobiliseringsalternativer – delvis og alminnelig mobilisering. Og aller minst en ordning med stille mobilisering til bruk ved såkalt «indre uro».
Jeg har forsøkt å rapportere misèren til «kartverket». Men meldingen kommer ikke fram. Hjelp!
Bjørn Skåret
