KUNSTEN Å FORSTÅ ET SPØRSMÅL

Jeg har skrevet noen bøker med ulike emner fra offentlig forvaltning som tema, men med en fellesnevner som enkelt kan formuleres slik: Offentlig løgn forgifter alt og skal bekjempes. I arbeidet med disse bøkene har jeg naturlig nok ført en ganske utstrakt korrespondanse for å få belyst de aktuelle sakene og få svar på spørsmål som reiser seg. Og jeg har gjennom et kvart århundre gjort den erfaring at offentlige etater har utviklet en betydelig evne til å unngå å svare på spørsmål. Det gjelder da selvfølgelig situasjoner der den mest nærliggende fortolkning av problemstillingen lett kunne oppfattes som mindre hensiktsmessig ut fra én eller annen vurdering av mulige konsekvenser.

Første eksempel: Premiss for kjennelse i Oslo namsrett 16. februar 2001.

I seks år har jeg prøvd å få svar på følgende spørsmål:

«Hvilke formuleringer i St.meld. nr. 35 (1996-1997) og Innstilling S. nr. 301 (1996-1997) dokumenterer den påstand at norske myndigheter aldri har forstått Bernkonvensjonen dithen at Norge har forpliktet seg til å ha en egen ulvestamme?»

Jeg fant det naturlig først å stille spørsmålet til domstolsadministrasjonen. Der fikk jeg et greit og klart svar. De kunne ikke svare på det. Det var det bare dommeren som kunne, og hun hadde sluttet. Slik var det bare, og det aksepterer jeg. Og jeg følte at det ville være å gå over en grense for en amatør innen jussen å spørre en avgått dommer om hvilke vurderinger hun for mange år siden hadde gjort omkring grunnlaget for en kjennelse som hun skulle avgi – uten anelse om hvilket vepsebol hun var i berøring med. Det fikk eventuelt andre gjøre.

Så jeg skrev til Justisdepartementet og spurte om hvilke konkrete utsagn det er vist til på de nevnte sider i de aktuelle dokumenter. Jeg ba om at spørsmålet måtte bli videresendt til rette vedkommende dersom ikke departementet kunne svare. Det var da Regjeringsadvokaten jeg hadde i tankene. Jeg fikk til svar at det lå utenfor deres ansvarsområde å svare på det, og jeg ble vist til Miljødepartementet.

I mitt følgende brev til MD spurte jeg om hva det var på s. 14 i St.meld. nr.35 og på s. 9 i komiteinnstillingen fra 1997 som dokumenterte den påstand i kjennelsen fra namsretten at norske myndigheter aldri hadde tolket Bernkonvensjonen slik at Norge var forpliktet til å ha en egen ulvestamme i Norge. Jeg var samtidig uforsiktig nok til å nevne at nettutgaven av den stortingsmeldingen som det ble vist til, ikke var paginert. Jeg fikk til svar at heller ikke dette departementet kunne svare på mitt spørsmål.  De kunne ikke si noe om hva dommeren hadde hatt i tankene, men la ved et utdrag av stortingsmeldingen (side 14 og 15) til selvstudium. Jeg merket meg at ordet «ulv» var å finne på side 15, til forskjell fra s. 14, men heller ikke her var det noen tolkning av Bernkonvensjonen.

Jeg hadde merket meg at saksøkerne ikke hadde bestridt saksøktes påstand for namsretten om hvilken forståelse norske myndigheter hadde hatt av Bernkonvensjonen. Det var i seg selv bemerkelsesverdig all den tid miljøorganisasjonene helt siden slutten av 80-tallet ikke bare hadde hevdet at Norge var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig ulvebestand innenfor egne grenser, men også at de her målbar det offisielle norske synet på spørsmålet. Uten å bli korrigert av ansvarlig myndighet.

Den ikke helt høyverdige tanke streifet meg derfor at saksøker og saksøkte kanskje kunne ha hatt felles interesser å forsvare midt i kampens hete og at de kanskje hadde inngått en såkalt forståelse på siden av rettsforhandlingen om ikke å bringe helomvendingen i synet på Bernkonvensjonen i fokus. Det kunne forklare at dommeren ikke hadde vært så nøye med å kontrollere egne henvisninger til sidetall. Jeg har forstått det slik, at når en parts påstand ikke blir bestridt av motparten, er det vanlig norsk rettspraksis at påstanden kan legges til grunn av retten.

Men uavhengig av dette tok jeg telefonisk kontakt med Regjeringsadvokaten om saken. Kunne han gi meg innsyn i sitt prosesskriv og sin prosedyre for retten for det tilfelles skyld at rettens henvisning til konkrete sidetall i grunnlagsdokumentene, hadde sin rot her? Det kunne Regjeringsadvokaten ikke. Han måtte ta hensyn til sin klient.

Jeg hadde nå gjort meg kjent med hvilken myndighet Regjeringsadvokaten er underlagt. Derfor skrev jeg til Statsministeren og ba om bistand til å få det innsynet jeg hadde bedt om. Jeg var nå påpasselig med å opplyse at Miljødepartementet allerede hadde blitt forelagt mitt spørsmål og at det således ikke hadde noen hensikt å videresende min henvendelse dit. Men Statsministerens kontor (SMK) viste i sitt svar til at det var Miljødepartementet som var Regjeringsadvokatens klient og sendte likevel saken dit.

Mine purringer etter dette på manglende svar sendte jeg til SMK. SMK kvitterte for mottakelsen.

Den 17. juni 2022, seks år etter at jeg første gang tok saken opp, fant jeg det på sin plass å klage til Sivilombudet over manglende svar fra SMK. Jeg ble da gjort oppmerksom på at mine purringer var videresendt til Klima- og miljødepartementet. Sivilombudet rådde meg derfor til å ta fornyet kontakt med dette departementet, slik at ombudets regler om purring ble fulgt. Det måtte til før klagesaken kunne tas opp til realitetsbehandling. Sivilombudet hadde da på meget kort tid og på forbilledlig måte oppsummert sakens innhold.

Jeg sendte derfor den 24. august en ny purring til Klima- og miljødepartementet. Jeg bygde på den antagelse at Regjeringsadvokatens prosesskriv og prosedyre i saken den 16.02.2001 var utarbeidet i samråd med klienten og ønsket å få opplyst hvilke konkrete formuleringer det ble vist til på de oppgitte sidetall i de nevnte stortingsdokumenter.

I sitt svar av 22. september viser avdelingsdirektør Torbjørn Lange til mine tidligere brev og departementets svar av 30.11.2016 og 21.02.2019 og skriver bl.a:

«Det er fremdeles ikke mulig for departementet å svare på hva retten la til grunn i sin kjennelse i 2001, eller hva Regjeringsadvokaten eventuelt har fremført under rettsforhandlingene. Av denne grunn vil eventuelle nye henvendelser til departementet om dette spørsmålet ikke føre til noe annet svar.»

Den 30. september sendte jeg fornyet klage til Sivilombudet over manglende svar og med utførlig begrunnelse i saksgangen og spesiell henvisning til departementets siste brev. Den 12.10. skriver Sivilombudet til meg under overskriften «Manglende svar på krav om innsyn i prosesskriv». Her heter det: 

«Vi forstår deg slik at du spør om Sivilombudet kan uttale seg om muligheten departementet har til å gi Regjeringsadvokaten fullmakt til å offentliggjøre prosesskrivet sitt.»  Sivilombudet svarer selv på dette ved å vise til at ombudets kontroll normalt skjer etter at saken er ferdigbehandlet i forvaltningen:

 «En sak kan derfor ikke behandles her før den er endelig avgjort i forvaltningen. Når forvaltningen har tatt stilling til de spørsmål saken reiser, kan du ev. komme tilbake med ny klage hit…»

Dette må bety: Dersom forvaltningen er ute av stand til å forstå et spørsmål og bruker seks år på å svare på noe annet, som ligger like ved siden, er det ingen ting Sivilombudet kan gjøre med det. Det kan først skje etter at Stortinget har endret ombudets instruks og gitt det mulighet til å slå fast overfor en myndighet hvordan et spørsmål skal forstås.

 Det blir nok ikke lett.

 

Bjørn Skåret


DET VÅRES

11 april 2022

Litt mer om mytene om 9. april

Et ubesvart anrop

05 juli 2021

3. mars 2018 sendte undertegnede et brev til Statsministerens kontor. Klipp på tittelen og les brevet.