SLITESTERKE MYTER OM 9. APRIL

Regjeringen Nygaardsvold har i et tre kvart århundre bitt tillagt ansvaret for at det ble gitt ordre om stille mobilisering den 9. april, på et tidspunkt da angriperne allerede stod i landet. Dette blir til overmål framstilt som en følge av at regjeringen ikke var kjent med de mobiliseringsregler som den selv hadde fastsatt ved Kgl. res. Det er på tide at disse mytene blir erstattet med fakta.

Ved halv tre-tida om morgenen var det klart at krigsskipene som trengte seg inn, var tyske. Dermed var det aller verste scenariet – en krig med vestmaktene – ute av verden, slik at de elleve mennene kunne konsentrere seg om det nest verste. Og regjeringen mobiliserte. Ti av de elleve forklarte for undersøkelseskommisjonen etter krigen at vedtaket gikk ut på å innkalle all tilgjengelig krigsmakt så raskt som mulig. Men den partiløse forsvarsministeren, oberst Birger Ljungberg, hevdet at vedtaket gikk ut på å innkalle de fire feltbrigadene i Sør-Norge. Og det var han som brakte ordren videre.

Han forlot derfor møterommet på Victoria Terrasse for å ringe til Kommanderende General. General Laake på sin side hadde da gjort gjentatte forsøk på å få kontakt med forsvarsministeren, for han hadde et presserende forslag å legge fram. Han ville gjenta det forslaget som han og generalstabs-sjefen hadde lagt fram for et døgn siden: Mobilisering av brigadene i Sør-Norge. Og denne gang ble det kontakt. Hvem som sa hva i hvilken rekkefølge, vet vi ikke, og det har heller ikke vært noe tema i den krigshistoriske debatten. Men resultatet  ble i hvert fall at Ljungberg dro ned til Forsvars-departementet, hvor den militære ledelsen hadde sine kontorer, for å bekrefte ordren. Og etter oppfordring fra generalen gjentok forsvarsministeren ordren ansikt til ansikt med Generalstabens sjef, oberst Hatledal, med Laake selv og et par andre offiserer som vitner. Hatledal protesterte voldsomt, for en innkalling av brigadene var å forstå som «delvis mobilisering» etter gjeldende reglement. Og det innebar igjen at mobiliseringen skulle foregå «stille»: Innkallingen skulle ikke skje ved offentliggjøring, som melding over radio eller plakater, men ved brev til hver enkelt soldat og frammøte om tre dager. Men Ljungberg fastholdt ordren. General Laake sa ingen ting.

Forsyningsminister Trygve Lie, som hadde fulgt Ljungberg, oppfattet fra der han stod i et tilstøtende rom med døra på gløtt, at det foregikk en diskusjon. Han avsluttet derfor den  telefonsamtalen han var opptatt med og ga beskjed til Ljungberg om at de måtte tilbake til regjeringsmøtet. Lie har senere forklart at det var nødvendig å skape klarhet.

Så langt er offisiell norsk historieskrivning uproblematisk. Men så forlater kommisjonen realitetenes verden og begynner å dikte. Og ledende historikere har av uforståelige grunner føyet seg etter autoriteten og unnlatt å problematisere framstillingen. Professor Ole Kr. Grimnes uttrykker det slik:

«Undersøkelseskommisjonens redegjørelse må betraktes som uttømmende og definitiv når det gjelder hva regjeringen vedtok og mente at den vedtok om mobilisering i morgentimene 9. april».

Mobiliseringsordren blir bekreftet

Både Ljungberg og Lie sier at de dro tilbake til regjeringsmøtet og fikk det svar på direkte spørsmål, at det skulle være alminnelig mobilisering. Lie sier at de fikk bekreftet det opprinnelige vedtaket, mens Ljungberg kaller det et nytt vedtak. Hva de øvrige regjeringsmedlemmer kalte det, vet vi ikke. De ble ikke spurt av kommisjonen.

Ljungberg sier videre at han igjen, fulgt av Lie, gikk inn i et annet rom, ringte Generalstaben og ga beskjed til daghavende offiser om hva regjeringens mobiliseringsordre gikk ut på. Lie bekrefter dette. Hva vil det si? Det vil vel si at Lie så Ljungberg slå et nummer på den automatiserte telefonen og gi ordre om at det skulle være alminnelig mobilisering. For deretter å legge røret på. Hvem som la røret på i den andre enden, kunne ikke Lie vite noe om.

Kommisjonen spurte seg for i Generalstaben og konkluderte med at ingen der hadde tatt imot en ny ordre. Det finner vi høyst forståelig, for hvorfor skulle forsvarsministeren finne fram et annet telefon-nummer enn det han benyttet en time tidligere? Og hvor sannsynlig er det at han da traff den daghavende offiser, som ikke engang hadde kontor i Generalstaben? Han satt på adjutantkontoret til Kommanderende General, med egen telefon. Og da burde vel etter hvert en undring ha oppstått i kommisjonen, om hvorfor ikke forsvarsministeren heller hadde ringt til Kommanderende General. Noe som også ville være det mest naturlige ettersom general Laake var den eneste som hadde myndighet til å innkalle landets samlede krigsmakt. For alle som kjente den meget formelle forsvarsministerens  forhold til korrekt tjenestevei, bør det også ha vært fullstendig urimelig å forestille seg at han gir en slik ordre til en tilfeldig daghavende offiser med kapteins grad.

Men så langt kommer ikke kommisjonen i sine vurderinger. I stedet trekker de den slutning at Trygve Lie har «erindringsforskyvning». Ljungbergs forklaring er de hensynsfulle nok til ikke å kommentere på annen måte enn at den ikke stemmer.

General Laakes problem

Det finnes en langt mer logisk og naturlig forklaring. Den ble lansert i en bok som kom ut for halvannet år siden. Den forklaringen legger til grunn at general Laake hadde et helt spesielt og personlig motiv for å hindre at det ble vedtatt krigsmobilisering med frammøte snarest mulig. I en samtale med forsvarsminister Monsen høsten 1936 hadde han redegjort for en grunnlovsstridig og dypt hemmelig hærstyrke innenfor Hæren til bruk mot indre opprør. De to ble enige om å avvikle hele ordningen i stillhet for ikke å kompromittere militærvesenet og stikke kjepper i hjulet for en nødvendig omvurdering av Arbeiderpartiets holdning til militært forsvar.

Laakes problem var at han ikke hadde røpet for Monsen hvor omfattende tiltakene var. Han hadde bl.a. ikke nevnt at Hærens våpen var ubrukeliggjort ved at tenningsmekanismene på håndvåpen og artilleri var fjernet og lagret for seg på antatt trygge steder. Både Laake og Ljungberg var kjent med at vitale deler var fjernet fra våpnene i 1. Divisjon og lagret på Oscarsborg. Og der hadde de nå blitt utilgjengelige. Både politisk og militært lå det an til en katastrofe på det verst mulige tidspunkt dersom en ordre om alminnelig mobilisering skulle bli satt i verk.

Dette må ha vært selve hovedsaken for general Laake da han endelig kom i kontakt med Ljungberg over telefon. Og resultatet av drøftingene var at Ljungberg gikk tilbake til regjeringen med det mål for øye å  få endret ordren om alminnelig mobilisering til delvis mobilisering. Da forelå bare én mulighet: En skinnenighet, basert på kreativ språkbruk. Jeg finner det mest sannsynlig at Ljungberg har «informert» sine kolleger om at formuleringen «all tilgjengelig krigsmakt» i praksis betydde de fire brigadene i Sør-Norge. Og sånt er det bare å ta til etterretning. Dermed kunne forsvarsministeren gå tilbake til telefonen og gi generalen beskjed om at hans forslag var «approbert».

Ordren om stille mobilisering kom ikke fra regjeringen Nygaardsvold

Det er brokker av Ljungbergs tilbakemelding som utenriksminister Koht husker når han redegjør om situasjonen i stortingsmøtet på Hamar senere på dagen. Med sin manglende kjennskap til militær terminologi forteller han, litt en passant, at regjeringen har vedtatt alminnelig mobilisering «i fire brigader», dvs. i de deler av landet som ikke allerede var mobilisert.

Men at Koht i det hele tatt nevner brigadene, tar kommisjonen som en bekreftelse på at begrepet har inngått i regjeringsvedtaket. For å sannsynliggjøre dette, må kommisjonen imidlertid ty til en direkte feilsitering av Koht. I det offisielle referatet fra møtet på Hamar står det ingen ting om at brigadene ble innkalt.

Historikernes ansvar

I dag vet også den som vil vite, at reglementet var et falsum i den forstand at det ikke ble fastsatt av regjeringen Nygaardsvold. Noen Kgl. res. av 24. juli 1935 om nytt mobiliseringsreglement, slik det framgår av dokumentets forside, har aldri funnet sted. Det var et hemmelig militært dokument, utarbeidet i Generalstabens mobiliseringsavdeling, og kom neppe noen andre i regjeringen enn oberst Ljungberg for øye. Dette faktum sparker imidlertid beina under mange fine og interessante faglige framstillinger fram til i dag. Og det er ikke bra. Derfor kommer mytene nok offisielt til å holde seg også til neste jubileum.